Nordnorsk svisketrio

Nordnorsk Svisketrio består av tre klimaflyktninga som har rota sæ fra nord ned tell Vestfold. Han Per-Steinar fra Gryllefjord, han Svein-Johnny ifra Stokmarknes og Skjervøyværingen Per-Arne spelle nordnorske låta, meir eller mindre akustisk.

E ikke låtan på nordnorsk, så BLIR dæm på nordnorsk, uansett om dæm va på trøndersk, søringsk, hallingdøling, bergensk, ængelsk eiller svænsk fra begynnelsen av.

Mella låtan e det sedvanlig gomslorking, næpskrelling, bannskap, dårlige vitsa, lyging og skjitsnakk.

Per-Steinar Markussen

Vokal, gitar, ukulele, keyboard og skjitsnakk

Han far. Grunder og insjativtaker til heile prosjektet. Født og oppvokst i Gryllefjord, og det får vi ofte høre. Fanatisk opptatt av fotball og lar det gjerne skjine gjennom på scenen. Tel daglig i hælsevæsenet og med i opp tel fleire andre band og alltid i farta. Utprega rytmegitarist og en kløppar på koring.

Svein-Johnny Andreassen

Vokal, gitar, mandolin, banjo og vits 

Nestorn i gjængen. Har levd lengst og ikke minst mest. Opprinnelig fra Nordvågen i Finnmark, men har vokst opp i musikkmetropolen Stokmarknes. Han kjenne opp til fleire av de Vesterålske heltan fra 80-tallet og fortelle gjerne om gammeldagan. Det finns ikke et samfunnshus i nord der han IKKE har spellt. Det e han Svein-Johnny som hold trioen med studio og øvingslokale og er både innspellingstekniker og videoprodusent.

Per-Arne Høyer-Steffensen

Vokal, bass, bannskap og sidekick

Lillebror. Han har spellt bass sia 1979 og tok sine første sangtona året etter, da han oppdaga at man ikke får nokka dame når man e bassist og står lengst bak. Det blei no ikke så mye dame etterpå heller, men han gjer ikke opp. Han har bodd mange år i Sverige, der han va aktiv som skuespiller, revyrev og musicalartist i tillegg til at han leda et tolvmanns soulband. Frilanser som  designpotet i det egne firmaet Potato creative. Han e også sjøllært skuespiller fra Livets harde skole, og e å se på TV rett som det e.

Historia så langt

På hver sin kant, eller i hver sin kjeller, satt vi tre godt voksne mannfolk, med alt før mykje fritid. Musikken hadde vært viktig for alle gjennom heile livet, men nå hadde vi lyst å virkelig gjøre det store. “Det Store” her i denne sammenhengen va vel først og fremst å finne et format som hadde godt med spellejobba og ikkje bare tima i øvingslokale.

Og vi sku bi god nok tel å tørre å spelle på vårres heimplassa: I Gryllefjord, på Skjervøy og på Stokmarknes.

Han Per-Arne og han Per-Steinar traff kverandre då han Per-Arne ville starte soulband. Han Svein-Jonny dreiv og flørta med et par køntriband og vi fant han via Facebook. Dessuten så fant vi jo ut at han Svein-Jonny hadde vært popstjerne i sine yngre daga, så han bare måtte vi ha med. (Han va han pene i Rio GoGo).

Planen va å bli en trubadurtrio, med klassisk trubadurreportoar. Men vi sku være litt annerledes, så vi sku styre unna Creedence og Smokie – og Tore Tang. Og ettersom vi alle tre va fra Nord-Norge, så la vi inn en del nordnorsk musikk i øvingslista. Faktisk meir og meir og vi merka oss at på den første spillejobben, så va det de låtan vi fikk mest respons på.

Då vi tel et 50-årslag fikk ønske om to ønskelåta (“Sing me a Song” og “Vil du værra med mæ hjæm i natt”), bestemte vi oss for å gjøre dem i nordnorsk språkdrakt. Då va det gjort:

Vi bestemte oss for at vi kun skulle gjøre ting på nordnorsk. Vi skulle oversette sanga fra unorsk tel nordnorsk. Og vi sku prate masse skjit på scenen!

Jo grovere, jo bedre…

Og publikum elska oss…

Så då blei det te å oversette sanga vi hadde løst å spelle. “Lay Down Sally”, blei te “Legg Dæ Ned Sally”. “I Wish” blei te “Æ Feske”. “Boat On The River” blei te «Sjark Ut På Fjorden». Ja, dokker skjønne tegninga. Ganske så fort så skjønte vi at dette va nokka folket likte og det blei spellejobba og det blei turne.

Sommarn 2019 leide vi en rustat Rocke-Van og kjørte nordover og spelte på Stokmarknes, i Harstad, i Gryllefjord, i Tromsø og på Skjervøy. Og vi fant ut at det livet passa oss bra. Passelig med krangling, passelig med snorking, passelig med pils, passelig med tørrfesk, passelig med skjitprat og passelig med pause fra hverandre i perioda.
Og trur dokker ikkje at vi fekk jobba der vi reiste som popstjerne, med fly og greier, te nord. Sørpå blei det også bra med jobba, men så kom den helvetes Covid-19 og han Bent i det Høie satte en stopper for masse spellejobba. Hundrevis, sånn i nordnorsk sportsfiske-terminologi.

Soga om logoen 

En ting e sikkert. Logoen våres merkes når vi e ute. Når vi hadde hadd den første spellinga og deretter bestemt oss førr å bare spelle nordnorsk, så begynte tankan å svirre. Han Per-Arne har jo bakgrunn fra reklamebransjen (også) og vesste at et sterkt varemerke og ditto logo e viktig. Det va på Samvirkelaget han fikk sitt Eureka moment, som man sir på norsk. Blant Joikakake og Spaghetti a la Capri sto den der. Boksen over alle boksa: Vesteraalens fiskeboller. Han heim tell Macken og begynte å tægne, meddagen va forlengst glemt. Ut i andre enden av epleproduktet rasla til slutt det dokker ser i dag. Etter lange forhandlinge (trur det va to meldinge på Facebook) med eiarn av feskebollefabrikken på Sortland fikk vi velsignelse tell å bruke Nord-Norges, om ikke Norges mest kjente logo i egen variant. Takk tell Vesteraalens og ikke minst han Eivind Simonsen for det!